Giveren. Om Marianne Heiers kunstnerskap.
Trude Iversen
Å gi bort gaver for plikter. Det har både Bill Gates og Marianne Heier skjønt.
Det kan virke som om det er et økende sug etter politisk kunst. Dag Solstad sin siste bok får media til å bruse; endelig en ny politisk roman! Morgenbladets redaktør inviterer på lederplass utenriksminister Jonas Gahr Støre til å anmelde boka. Politisk kunst møter realpolitikk, og en interessant dialog mellom to ulike sfærer oppstår.
Les lederenÅ gi bort gaver for plikter. Det har både Bill Gates og Marianne Heier skjønt.
Tale holdt på SparwasserHQ under åpningen av utstillingen «The Gift» 28. januar, 2005.
Vi lever i de immaterielle tegnenes tidsalder, det Jean Baudrillard kaller for kommunikasjonens ekstase. Det gir kunsten nye muligheter, noe Morten Holmefjord har grepet begjærlig. Med «Kongedømmet Fusa» går han rett inn i debatten om hva offentlighet er.
Kunstneren har en rolle å spille i den offentlige samtalen og i byrommet. Men det kan være at man må legge «kunstneren» til side for å oppnå de politiske mål man har satt seg.
Jeppe Hein er representant for en type kunst som fokuserer på illusjoner og uventede opplevelser. Hva gjør denne formen for underholdningsbasert kunst utover det å skape overraskende situasjoner?
(Artikkelen er kun tilgjengelig i papir-utgaven)
Samrøringen mellom kunst- og kulturbegrepet er normen i norsk offentlighet og i utformingen av norsk kulturpolitikk. Etter hvert som kulturbegrepet mer og mer tømmes for sitt tradisjonelle innhold, forsøkes det heller fylt av kunsten. Den frigjorte kunsten stritter i mot, men motstanden er kokett, ettersom kunsten selv gjerne trekker veksler på å være kulturens innhold.
Den vanlige måten å forstå politisk kunst på er å snakke om sammenstøt, provokasjoner og ubehag. Kunstneren blir til en slags symbolenes demonstrant som så og si kaster kunstverkene sine på etablissementet. Dette bildet er særlig tilstede i medienes diskurs. Går det an å tenke annerledes?
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design har i dag ingen erklærte visjoner. Ideene museet bygger på, er sannsynligvis arvet fra nasjonalromantikken. Museet er verken tilpasset vårt kulturelt mangfoldige samfunn, eller kan regnes som en viktig og positiv aktør i samfunnets kulturelle utvikling.
Å spørja etter kunstens politikk, krev også eit spørsmål etter kulturjournalismens politikk, etter kuratorens politikk, og etter samtidskunstens føresetnad for å møta den nypolitiske fordringa.
Adornos førestilling om ein politisk kunst formulerast som eit paradoks: Berre ein apolitisk kunst kan ha ein politisk verknad.
Selv påberoper de seg å bedrive politisk korrekt kamp mot gamle autoriteter. Men dagens "annerledeskritikere" gjør ikke annet enn å fylle kunstkritikken med risikoløs tomhet. Først når man gir slipp på det korrekte, kan individuelle stemmer høres. Stemmer som gjør en forskjell.
For å operere som kunstkritiker i dagens mediesituasjon er det i hvert fall én kvalitet man må ha: evne til dialog.
Kunstjournalen B-post har invitert fire ulike kritikere til å anmelde samme utstilling.