Kunst og historie hos Gadamer

Kristin Sampson

Kunst og historie har noe felles ifølge Gadamer: Begge er i stand til å åpne opp noe fremmed som vi kan se oss selv i mot.

Ifølge Hans-Georg Gadamer utforsker vi fortiden for å lære mer om oss selv. Han hevder i sitt hovedverk Sannhet og metode at det vesentlige ved den historiske bevissthet ikke består i å rekonstruere fortiden, men i reflektert utveksling med samtiden.1 Dette understreker han som et møte mellom to, der fortiden er til stede både som noe fremmed vi kan se oss selv mot, og som del av en bakgrunn for det sted i historien der vi står nå. Ved å vende oss til tidligere epoker i historien kan vi dermed få tilgang til noe mer enn en slags tradisjonsbakgrunn som kan forklare veien fram til der vi er i dag. Vi kan også finne meningsverdener som er fremmede for oss, og derigjennom få tilgang til perspektiver som gir oss nye innsikter i forhold til vår egen tids oppleste og vedtatte sannheter.

Også kunst kan gi tilgang til andre meningsverdener enn de som fortoner seg selvfølgelige og sanne for oss. Kunst er grunnleggende knyttet til vår erfaring av verden, i den forstand at verdens virkelighet viser seg gjennom estetisk tilsynekomst. Kunst er en av virkelighetens framvisningsformer, og denne virkeligheten som viser seg kan ikke skilles fra framvisningen av den. Gadamer har altså ikke tro på at det finnes en slags objektiv form for sannhet uavhengig av bestemte framtredelsesformer eller måter å erkjenne på. Verden virkeliggjøres først gjennom framvisningen, og da alltid på en eller annen bestemt måte. Siden kunsten på denne måten er knyttet til noe grunnleggende ved vår måte å være i verden på, vil vi aldri kunne komme til et punkt i historien der kunsten opphører. For Gadamer er kunsten altså ikke noe som kan dø. Som han skriver i essayet «Er kunstens tid forbi? Fra Hegels lære om kunstens fortidskarakter til dagens antikunst»: «Kunstens død, en slutt på den rastløse formviljen i menneskelige drømmer og lengsler, det kan vi ikke tenke oss så lenge menneskene former sitt eget liv. Enhver påstand om at kunstens tid er forbi, vil uvegerlig føre til en ny kunst.»2 Hva kunst er, vil imidlertid variere og være bestemt ut fra den historiske konteksten den framtrer innenfor. Enhver tid vil ha sin form for kunst.

Gadamer sammenligner det å oppleve et kunstverk med det å spille et spill.

Et kunstverk viser alltid utover seg selv, ifølge Gadamer. Dette handler for det første om at det alltid vil være åpent for nye betraktningsmåter. Disse er videre med på å bestemme kunstverket som kunstverket. Kunstverkets mening oppstår først i møtet med en tilskuer eller tilhører. Dette er grunnleggende dialogisk i den forstand at begge bringer noe til møtet, som i en samtale. Den ene siden av møtet består i at tilskueren påfører kunstverket sitt eget perspektiv. På den andre siden er det også slik at tilskueren må la seg gripe av kunstverket. Slik vi alle ble kastet inn i en livsverden da vi ble født, må vi også som tilskuere i en viss forstand gi oss hen til kunstverket dersom vi ønsker å forstå det. Et kunstverk er også en «verden» i den forstand at det utgjør en meningsverden.

Gadamer sammenligner det å oppleve et kunstverk med det å spille et spill. Et spill er en strukturert meningsverden som spillerne må gå inn i og på et vis fortape seg i. Gjør de ikke det, mister denne verdenen sin magi. I selvforglemmelsen stiller mennesket seg åpent for spillet selv. En slik åpenhet er nødvendig også ved fortolkning av kunstverk. Dersom tilskueren ikke lar seg gripe av kunstverkets meningsverden, vil hun heller ikke forstå det, eller kunne finne det interessant eller spennende. På samme måte som spillet, må også kunstverket tas på alvor. Hvis en møter et kunstverk med en alvorlig forventning om å bli fortalt noe, så vil kunstverket kunne åpne opp noe nytt og ukjent for tilskueren. Det ligger dermed en mulighet i kunsten for å åpne tilskueren for det andre og fremmede. Dette gir igjen tilgang til en utside i forhold til det fastlåste og selvfølgelige ved våre egne oppfatninger, som vi har vanskelig for å få øye på og stille oss kritiske til. Kunsten har på denne måten en etisk betydning gjennom evnen den har til å framvise og avsløre begrensningene som ligger i en gitt stivnet kulturell forventning.

Det at kunstverket alltid viser ut over seg selv, handler for det andre også om at det nødvendigvis er innskrevet i en kontekst, og denne konteksten tilhører en verden som alltid har en historie. Et kunstverk forholder seg derigjennom med nødvendighet til den historien det innskriver seg i. På en eller annen måte står ethvert kunstverk alltid i forhold til en tradisjon. Dette forholdet er tvetydig. På den ene siden utgjør en tradisjon så og si veien som ligger mellom ulike historiske epoker og horisonter. Den kan for eksempel uttrykke forholdet mellom en moderne leser og et kunstverk fra antikken. Begrepet om tradisjon uttrykker for Gadamer det som handler om virkningshistorie. Men, historien er mer enn dette, ifølge Gadamer. Den utgjør også noe vi kan se oss selv imot. På denne måten kan det å vende seg til historien gi oss tilgang til å sette oss selv i relieff.

Kunst og historie har med andre ord noe felles hos Gadamer, nemlig et potensial for å åpne opp andre perspektiver og innsikter å se oss selv ut i fra og opp i mot. Både kunsten og historien kan tilby oss tilgang til en utside til våre egne stivnede oppfatninger. I den grad kunsten ønsker å underbygge et slikt selvreflekterende prosjekt, kan den ved en vending mot historien dermed kanskje finne ekstra kraft.

 


1 Hans-Georg Gadamers Sannhet og metode: grunntrekk i en filosofisk hermeneutikk ble utgitt på norsk for første gang i 2010. Den tyske originalutgaven Warheit und Metode kom i 1960.

2 Gadamer, Hans-Georg: «Er kunstens tid forbi? Fra Hegels lære om kunstens fortidskarakter til dagens antikunst». Den europeiske arven, s. 76. Oslo: Cappelens upopulære skrifter, 1991.

 

Kunstjournalen B-post nr. 1_10/11: Fortida nå!