Arkivet og heterotopien

Knut Ove Eliassen

En nøkkelterm i de siste ti årenes estetiske diskusjon har vært «arkiv». Fra å ha vært en, i de fleste sammenhenger, nøytral betegnelse for systematisk lagrede dokumenter eller deres lagringssted, har det blitt omstøpt til en analytisk kategori som refererer til komplekse institusjonelle relasjoner mellom makt, viten og informasjonsinnsamling.

Arkivbegrepets suksess siden midten av nittitallet har ført det utover de mer snevre akademiske kretsene. Også innenfor kunstverdenen har arkivet vært en viktig term; kunstnere, kunstkritikere og kuratorer har kastet seg over begrepet med entusiasme. Eksempler på dette er henholdsvis The Atlas Group, Hal Foster og Okwui Enwezor.

Arkivet har de siste årene fremstått som et tema som har gjort det mulig å artikulere brennbare politiske emner

Grunnene til denne utviklingen er mange og sammensatte. Et viktig forhold er at informasjonsteknologien radikalt har endret vårt forhold til arkivet. De fleste av oss har daglige erfaringer med arkiver gjennom grensesnittet med computere, hjemme eller på arbeidsplassen. Arkivet er ikke lenger først og fremst et bygg med endeløse rekker med arkivbokser eller mapper; det er blitt elektronisk, immaterielt og umiddelbart tilgjengelig, kun et tastetrykk unna. Et annet forhold er at teknologien har muliggjort en uhørt grad av registrering og samling av opplysninger om enkeltindivider. Arkiver har historisk vært den politiske og administrative maktens hukommelsessentra, og i forening med nye lyd- og billedteknologier for overvåkning, har det moderne elektroniske arkivet blitt en svært slagkraftig teknologi for individ- og samfunnskontroll.

Arkivet har derfor de siste årene fremstått som et tema som har gjort det mulig å artikulere brennbare politiske emner: Hva tjener arkivteknologien til i dag? Hvordan er den en teknologi som bidrar til å forme oss og regulere vårt handlingsrom ved at den knytter oss til de institusjoner som forvalter og utøver makten? Skjønt det moderne audiovisuelle arkivet er ikke bare et offentlig anliggende, det griper inn i privatsfæren gjennom hjemmecomputeren, videokameraet, weblogen, twitter, og en rekke andre teknologier. Alle disse teknologiene bidrar på avgjørende vis til en restrukturering av det sosiale feltet, og gjennom det også oss som individer. Spørsmålet er derfor: Hva betyr de for oss, deres brukere? Hvordan betinger de vår situasjon?

Begrepet «arkiv» er et supplement til termen «diskurs»

Den franske filosofen Michel Foucault har vært en viktig referanse i denne diskusjonen. I første rekke henger dette sammen med at han i L'Archéologie du savoir (Vitenens arkeologi, 1969) utvikler et begrep om arkivet. Boken er et forsøk på å tenke gjennom en systematisk metodologi for diskursanalysen, og begrepet «arkiv» er et supplement til termen «diskurs». Forenklet sagt refererer diskursen til produksjonen av utsagn, mens arkivet betegner seleksjonen av dem. Nå er imidlertid arkivbegrepet, likesom diskursbegrepet, også uløselig knyttet til makt, og, som det ofte er tilfellet hos Foucault, begrepets innhold varierer avhengig av hvilket materiale analysen tar for seg. Faktisk er Foucaults arkivbegrep såpass mangslungent at det gir god mening å si at det i alle fall dekker tre forskjellige slags funksjoner. For det første tjener arkivet (l'archive) som systematisk begrep i Foucaults historiske epistemologi. For det annet er arkiver (les archives – altså i flertall) historisk forankrede institusjoner som registrerer, samler og fremskaffer data om nasjonsstater, om deres befolkning, livsvesener og rikdommer. For det tredje utgjør arkivene nasjonenes hukommelser; museer og biblioteker er erindringspalasser som feirer tradisjonen og forbinder nasjonens nåtid med dens fortid. Slik blir arkivet en neksus mellom viten, makt og individuell identitetsfastleggelse, det bidrar til å gjøre oss til dem vi er, og til å fastholde oss i den identiteten.

Endelig finnes det også hos Foucault en annen form for arkiv, skjønt snarere dreier det seg heller om en subversiv måte å bruke de historiske arkivene på. Dette henger sammen med at Foucault var hva franskmennene kaller un homme de l'archive – en arkivets mann. Det var de historiske arkivene fra det gamle regimet, Frankrike før revolusjonen, som utgjorde kjernen i hans materiale. Her søkte han et materiale som tillot ham andre former for fremstillinger av de historiske prosessene, slik at andre og tidligere underbelyste aspekter av de historiske makt- og vitensformenes sosialiserings- og kontrollfunksjoner ble tydelige. Arkivene var for ham et nesten uuttømmelig forråd av dokumenter fra alle livssfærer og en ressurs til en igjenskriving av historien, en kilde til ny innsikt og forståelse. Gilles Deleuze beskrev sågar i sin tid Foucault som «en ny slags arkivar».

Arkivene begrenset seg ikke til å være steder hvor Foucault konfronterte historiens fremmede og ukjente aspekter, de var også i seg selv et særlig privilegert sted for erfaringer. I et foredrag, «Des espaces autres» («Om andre rom», 1966) betegner han biblioteker med ordet «heterotopi». Biblioteket er et arkiv hvor tiden og rommet er organisert annerledes. Som åsted for konfrontasjon med fortiden og med tekster som setter etablerte sannheter på spill, gir de rom for eksperimentering. Avgrenset i rommet, åpner de for et møte med fortiden i dens forskjellighet, men er også tilfluktssteder fra verden utenfor, steder hvor de dominerende systemene for tid og rom suspenderes. Slik tillater heterotopien en estetisk erfaring av historien.

Møtet med fortidens dokumenter, med det i dem som påkalte hans oppmerksomhet og interesse, beskrives gjerne av Foucault som estetisk i ordets mest bokstavelige forstand, det vil si som en eksplisitt fysisk erfaring. Det fremmedartede og tankevekkende dokumentet, den slående anekdoten, den iøynefallende sammenhengen slår ned i Foucault og utløser en reaksjon som avstedkommer en rystelse i selvet ved å avtegne muligheten av et annet selv. En hyppig forekommende trope hos Foucault er beskrivelsen av hans fysiske reaksjoner i møtet med historiens fremmedhet: «Jeg ryster», «jeg skjelver», «den slående skjønnheten ved» og «latteren som ble frembrakt» er karakteristiske uttrykk.

Arkivene er også reservoarer av fremmedhet. De rommer muligheten for å erfare det fremmede på fremmed vis.

Arkivene samler det vi ikke lenger er, vår fortid, og magasinerer den i samfunnets erindringsbanker. På den ene siden tjener dette som grunnlaget for mekanismer og prosedyrer hvorved kontroll opprettholdes og makt utøves. På den andre siden er arkivene også reservoarer av fremmedhet. De rommer muligheten for å erfare det fremmede på fremmed vis. Slik er de det materielle uttrykket for en av modernitetens grunnleggende erfaringer, det temporale og ontologiske splittede subjektet hvis tilstand i sin tid ble så slående uttrykt av dikteren Arthur Rimbaud: «Je est un autre». Jeget er alltid og allerede noe annet enn hva det var. Arkivet er et privilegert sted for denne erfaringen som en ansamling av utsnitt av tid, av anonymt og fremmed språk. Men som heterotopi rommer det også muligheten av nye erfaringer, eksperimenter, og frembringelse av andre fortider, tradisjoner og identiteter. Arkivenes natur er dermed dobbel eller tvetydig; de er det som reproduserer det velkjente og det fortrolige, men samtidig også det som muliggjør brudd med fortiden og derved fremkomsten av noe nytt. Arkivet skaper og blir skapt. Det er en praksis hvor maktrelasjoner etableres, men også et sted hvor maktstrukturer kan undergraves eller omveltes. Arkiver lagrer kanskje fortiden, men de er basalt sett tidsteknologier og slik sett eminent politiske.1

 


1 Artikkelen reformulerer et argument som jeg har mer utførlig presentert i artikkelen «The Archives of Michel Foucault», fra The Archive in Motion, New Conceptions of the Archive in Contemporary Thought and New Media Practices, red. Eivind Røssaak, Oslo: Novus forlag, 2010. Se også artikkelen «Tingenes tale; Epistemologi, estetikk og eksistens hos Michel Foucault» i Norsk Filosofisk tidsskrift, Oslo 04/2008.

 

Kunstjournalen B-post nr. 1_10/11: Fortida nå!