Mark Dions installasjon i utstillingen «WeltWissen – World Knowledge»,
Berlin, 2010. Veggen i atriet i MartinGropiusBau rommet 104 ulike
gjenstander som kunne beskues med “snakkende” teleskop. Foto: © Roman
März
Leder
Svært mange
samtidskunstnere bruker historie som en viktig komponent i sine
arbeider. Få kunstnere går så rett på sak som Hans Haacke i prosjektet
DER BEVÖLKERUNG (2000-) i det tyske riksdagsbyggets nordlige lysgård.
Haacke inviterer oss til kritisk refleksjon rundt begreper som nasjon,
folk, befolkning og identitet.
Kunstnerne Goshka Macuga
og Guttorm Guttormsgaard synliggjør sin egen posisjon som fortellere,
og påstanden virker klar: All historieskriving er kuratert.
En nøkkelterm i de siste
ti årenes estetiske diskusjon har vært «arkiv». Fra å ha vært en, i de
fleste sammenhenger, nøytral betegnelse for systematisk lagrede
dokumenter eller deres lagringssted, har det blitt omstøpt til en
analytisk kategori som refererer til komplekse institusjonelle
relasjoner mellom makt, viten og informasjonsinnsamling.
Ketil Nergaards
Hamsun-prosjekter fanger opp en kompleksitet som må legge premisset for
alle eventuelle monumenter til minne om vår største romanforfatter: at
Knut Hamsun tross alt var mer nazist enn han var politisk idiot og
uløselig gåte.
Hvordan kan fortiden bli
en omvei for å nærme seg nåtiden? I nyere verk av Wendelien van
Oldenborgh og Sarah Vanagt forsøkes det å skape et rom hvor det
temporære ved koloniale fortellinger og produksjon av fortellinger her
og nå, kan sameksistere.
I utstillingen «Making
Things Public – Atmospheres of Democracy» bringer Bruno Latour ting ut
av glemselen slik at vi blir oss mer bevisste vår egen historie og
muligheter.
«Vår moderne kultur (...)
er ikke levende. (...) I virkeligheten er den ikke egentlig en kultur,
men en kunnskap om kultur. Den består av et høyst blandet kulturelt
tanke- og følelseskompleks, som ikke kan utgjøre et grunnlag for å
bestemme fremtiden.» Friedrich Nietzsche, Historiens nytte og unytte
for livet
Kunst og historie har noe
felles ifølge Gadamer: Begge er i stand til å åpne opp noe fremmed som
vi kan se oss selv i mot.
Shaving the
Baroness er en 7 minutter lang videoprojeksjon med Dunja
Eckert-Jakobi og Leander Djønne. Den ble laget for Manifesta 8, og vist
på det forhenværende posthuset i Murcia, Spania oktober 2010 ‒ januar
2011.
Svært mange av våre
begreper og metaforer for kunnskap er hentet fra det visuelle området;
for eksempel bruker vi opplysning for å vise til kunnskap, å innse for
å vise til det å forstå, og lys for å vise til sannhet. Hva er det med
synet som har gitt denne sansen en slik privilegert posisjon? Og hva
innebærer det at våre begreper om kunnskap er formet av
synligheten?
Den walisiske skribenten
og kuratoren Will Bradley har gjennom en rekke prosjekter undersøkt
ulike sammenhenger mellom samtidskunst og historie; både kunsthistorie
og politiske bevegelsers historie. Han er kurator ved Kunsthall Oslo
hvor Per Gunnar Eeg-Tverbakk er direktør. Kunsthallen åpnet høsten 2010
og er et nytt ikke-kommersielt visningssted som det er knyttet
forventninger til. Kunstjournalen har intervjuet Bradley om hans
kuratoriske bakgrunn og ideer.
Camilla Haukedal og Anthony Tessier: Sein
kveld
Gerd Elise Mørland:
Kuratert historie
Arve
Rød: Monument med fotnoter
Anke Bangma: Wendelien van Oldenborgh,
Sarah Vanagt
Guttorm Guttormsgaard
Rune Nydal: Ting ut i
offentligheten
Heidi Nikolaisen: We Belong to the Same
Tree
Dieter Roelstraete: Hvorfor grave?
Lene
Berg: Shaving the Baroness
Victor Lind: 20 kroner
Vilde Salhus Røed: Det aller første bildet av den
sanne polen
Annette Kierulf: Fortidas kultur som
råstoff
